Sigrid Espelien
Sigris Espelien: Å lese en murstein. Alle foto Istvan Virag, Kunstdok
Å lese en murstein
Sigrid Espelien kommer fra Vardal i Gjøvik, er bosatt i Holmestrand og jobber med et doktorgradsprosjekt med tittelen Jording med blåleire på kunst og håndverksavdelingen på Kunsthøgskolen i Oslo. Siden hun flyttet tilbake til Norge i 2013 har hun jobbet med blåleire og utforsket arkeologi, geologi, byutvikling og sci-fi-spekulasjoner gjennom leira. I Norge er all leire man kan kjøpe importert fra andre land, og det er ingen teglproduksjon lenger, noe som bidrar til en blindsone i vårt kollektive minne om hva leire er og hvor den kommer fra. PhD-prosjektet handler om tilknytning til leire som mer enn et materiale for kunstproduksjon, men også som land, jord og landskap.
Espelien har utdannelse fra Glass og keramikkskolen på Bornholm, Danmark (2005-2008) og fra Cranbrook Academy of Art, MI, USA (2010-2012), og ser derfor verden gjennom den keramiske kunstnerens øyne. Gjennom de hele tiden overlappende håndverks- og kunstneriske prosessene jobber Espelien med å finne måter å lese leire på. Gjennom sted, gjennom kroppen og gjennom teknologi samarbeider hun med leira som lærer henne om større filosofiske, sosiopolitiske og mellommenneskelige sammenhenger.
En murstein er lokal og universell samtidig. Hvordan leser vi en faktisk murstein, hvis vi ser på den som et dokument? Formatet, fargen, grovheten, merker etter verktøy eller fingre kan si noe om tid, brenning, sted, teknikk og en kropp.
Gjennom nesten to år har Espelien besøkt Sendstad gård på Nes i Hedmark, et tidligere produksjonssted for murstein, der hun har jobba med spørsmål rundt leire, sted, kropp og teknologi. Hun jobber direkte med leira i jordbrukslandskapet. Den inneholder røtter, stein og småkryp, og kan være knusktørr eller klissete avhengig av sesongen og været. Å omgjøre landskapet til murstein er noe man ikke kan lese seg til. Jorda blandes med vann, siktes, tørkes og eltes. Man må finne en konsistens der leira enkelt kan presses ned i en mursteinsform og samtidig holde på formen når forma trekkes opp. Mursteina snus og tørkes over sommeren og brennes på høsten i en improvisert reduksjonsovn lagd av ei avkutta oljetønne inne i et brennende bål. Mjøstegl-produksjonen er en gjentakende serie med mursteiner fra plasser rundt Mjøsa.
Den lille produksjonen begynner å prate med de originale mursteinene fra Sendstadverket, laget mellom 1862 og 1927. Særlig én murstein roper høyt fra fortida med et håndavtrykk fra en av de gamle klampera (1). Kanskje mursteinen satt litt fast i formen og måtte presses ut med ei hånd? Espelien tar med seg den gamle mursteinen, leire fra Sendstad, 3D skanninger, fotografier og videomateriale tilbake til verkstedet sitt i Oslo. Der bearbeides materialet videre og hun bruker leire-3D-printeren som medium for å komme nærmere klamperen fra den gamle produksjonen og det nåværende, men alltid foranderlige landskapet på Sendstad.
(1) En klamper er ei, tradisjonelt kvinner, som jobba på teglverket med å forme leire til murstein. Sveen,Kåre, «Tradisjon fra Mengshoelverket», Nes og Helgøya : lokalhistorisk skrift. 1980, 1980. s. 74
Utstillingsåpning
25. juni kl. 13.00
Utstillingsperiode
25. juni – 28. august 2022
Kunstnersamtale
I august (dato kommer)
Sigrid Espelien takker
Ola Sendstad, Lone Sjøli, Morten Sendstad og Marit Sendstad for lokalkunnskap, mat, gjestfrihet og gode samtaler. Arbeidene i utstillingen er en del av doktorgradsprosjektet Jording med blåleire.
