Tidligere leietagere

Anne Kristin Vangen

“taktilt og sanselig”

Etter 22 år i Bergen har Anne Kristin Vangen flyttet tilbake til Østlandet. Oppholdet på Glasslåven så hun på som et kjærkomment avbrekk og en fin måte å bli kjent – både med folk og med området.

Vangen har vært skapende så lenge hun kan huske. Å bringe fram en skulptur er selve skapeprosessen for henne – helst uten en klar ide eller skisse på forhånd. Det som utvikler seg underveis skaper verket.

Jeg er på jakt etter et samspill med materialet, og vil være åpen og umiddelbar. Jeg er ikke redd for at noe skal gå galt – da blir det bare noe annet.

Via store skulpturer i tre og tråd ble etter hvert marmor hennes materiale. Egentlig litt tilfeldig. Et arbeidsopphold i Pietrasanta i Italia – et hjemsted til Carrara-marmoren – fikk henne til å skifte retning. I dag jobber hun i mindre skala og ofte med voks, som hun får støpt i sølv og bronse: Små skulpturer som kan bæres, som smykker.

Det taktile og sanselige er stikkord for mine arbeider. Jeg håper at de skulpturene vil berøre betrakteren eller bæreren.

Like viktig som det å skape er det å få ting til å gro, og her har Vangen sin andre lidenskap.

Å se resultater av hendenes arbeid og den indre prosessen som leder hendene. Se noe slippe løs, leve sitt eget liv. Det gjør seg best i grønt!

Olaug Salthe Foto: Ingvil Skeie Ljones

Olaug Salthe

«leiter i middelalderen»

Stiftelsen Steinhuset har gitt kunsthåndverker Olaug Salthe i oppgave å gjenskape et alterteppe som var i gårdskirken på gården Bilden her på Hadeland. Teppet ble trolig framstilt på slutten av 1100-tallet. I 1627 ble det ble sendt til et museum i København sammen med en akvarell. Seinere ble gårdskirken revet. Akvarellen oppbevares i dag i en samling ved Københavns Universitet, men selve teppet er forsvunnet.  Den ferdige rekonstruksjonen av Bildentekstilet skal pryde en av veggene i et av rommene i Steinhuset.

Akvarellen som er originalkilden til arbeidet er mye mindre enn det originale tekstilet. Utfordringen ligger i at et tekstil i ull brodert med ullgarn er dokumentert i et lite format ved en akvarell. Nå skal det gjenskapes i tekstil i et tilsvarende stort format:

Alterteppet var et romansk kulturuttrykk da det ble malt. Hva forsvant i transformasjonen fra tekstil til akvarell? Hvordan kan jeg berike Bildentekstilet slik at det igjen vil få et romansk uttrykk? Jeg leter stadig etter «middelaldermarkører» i norsk middelalderkunst som kan inspirere meg i arbeidet.

Olaug Salthe hade sitt verkstedet i Glasslåvens nordøstre hjørne med utsikt mot Steinhuset og Søsterkirkene fra middelalderen. Bunntekstilet er i blått ullstoff som er vevet på Grinakervev. Brodergarnet er spunnet med håndtegn av ull fra hadelandsk spælsau og farget med plantefarger. Teppet skal broderes i leggsøm, en broderiteknikk som ble mye brukt i middelalderen.

Les mer om rekonstruksjonen av Bildentekstilet på prosjektets egen nettside og blogg.

Toril Bjorg

«tråder av sølv»

Sentrale temaer for meg er struktur, volum og bevegelse relatert til menneskers mentale styrke og kroppens uttrykksmuligheter. Jeg inspireres av materialene jeg jobber med, håndverksteknikkene jeg prøver å utfordre og menneskene rundt meg.

Smykkekunstner Toril Bjorg er født i Bærum og vokste opp i et kreativt miljø. Hun utdannet seg ved metallinjen på Statens håndverks- og kunstindustriskole, og rett etter avsluttet diplomoppgave i 1968, etablerte hun sitt eget verksted og deltok i en rekke konkurranser. Hun fikk gode utmerkelser og ble raskt lagt merke til. I 1972 begynte hun å jobbe som designer for David Andersen i Oslo. Her formga hun smykker som ble en salgssuksess nasjonalt og internasjonalt, særlig i USA. I 1979 valgte hun å etablere eget verksted igjen, og ble del av atelierfellesskapet på Frysja. Der ble hun kjent med glasskunstner Ulla-Mari Brantenberg, og sammen utførte de arbeider i sølv og glass.

Det faktum at smykker skal være brukbare, skal bæres, er for meg en kunstnerisk utfordring mer enn en begrensning. Det gir meg muligheten til å arbeide med praktiske og tekniske løsninger så vel som intimitet, symboler og nærhet.

Gjennom sin lange karrière har hun arbeidet mye med tekstile teknikker i metalltråd og utviklet nye måter å få til bevegelighet i arbeidene på. Hun har arbeidet med flere materialer, men hovedmaterialet har alltid vært sølv, og for tiden arbeider hun med fintsølv og emalje.

Fintsølv er rent sølv. Det har betegnelsen 999, og det er ikke legert med noe annet metall. Det rene sølvet er svært mykt, så det er lett å forme, men det gjør det også vanskelig å jobbe med fordi det fort kan få en «bulk» for eksempel. Ved å hamre og smi herdes sølvet, og jeg må bruke tykkere materialer enn når jeg former smykkene i 925S, derfor blir også utrykket forskjellig.

Toril Bjorg bor i Oslo, men har et nært forhold til Hadeland og Granavollen fra barnsben av. I 2016 etablert hun verksted på Glasslåven, og arbeidet der frem til 2020.

Gunnar Kopperud

«det er nå»

Jeg regner meg som en håndverker, ikke kunstner, og drives av det håndverkere drives av; kjærligheten til det jeg gjør. Å se at jeg klarer å forme et materiale, få det til å virke, det er veldig inspirerende. Det smitter.

Gunnar Kopperud er født i Oslo, men har vært bosatt på Hadeland i lang tid. Han pensjonerte seg fra arbeidet som lærer ved Brandbu videregående skole for seks år siden, og er nå far, bestefar og forfatter på heltid. Det er dette som er det mest vesentlige i livet hans. Det er nå. Før, det tilbakelagte, er tretti år som utenriksreporter, hovedsakelig i Afrika, men også i Asia, Midtøsten og Kaukasus. Og en magister i filosofi, samt utdannelse i teater og regi fra London og Strasbourg. I 1996 debuterte han som skjønnlitterær forfatter og siden har det blitt elleve bøker og et hørespill.

August 2017 flyttet han inn under skråtaket og ble del av kunstnerfellesskapet på Glasslåven. Der ble han fram til sommeren 2020. Hans ellevte bok, «Vi som elsket Afrika», et personlig essay hvor han reflekterer rundt erfaringene sine gjennom arbeidet som reporter i Afrika, ble fullført her.

Om det å jobbe, og være en del av felleskapet, på Glasslåven, skrev han:

Etter å ha sittet alene og skrevet i 25 år, sitter jeg nå sammen med andre og skriver, og det er en god følelse. Det er fint å være del av et fellesskap, og det er fint å kunne utveksle tanker og ideer med andre. Og for første gang i livet har jeg takvindu. Nå kan jeg se stjernehimmelen over meg og kjenne moralloven inni meg. På samme tid.

Marit Knarud

«å balansere farger»

I det jeg arbeider med er det både selvransakelse og undring over mennesket. Jeg dras mot figuren som et verktøy for å uttrykke følelser, en sinnstilstand. Figurene er arketyper, oppdiktede, de er meg og de er alle.

Lys inn fra et vindu i taket faller ned på store lerret. Sterke farger. Konturer av en menneskeskikkelse, rødt, grønt, blått, gult.

Marit Knarud er født og oppvokst på Hadeland og bor her i dag med mann og tre barn. Hun tok utdannelsen sin ved Asker Kunstskole og har siden hatt flere utstillinger i hjemfylket. Marit har tegnet siden hun var ganske liten, og valget om en karrière som kunstner kom mest som følge av en nødvendighet. Det er noe hun gjør for at verden skal gi mening.

Da Glasslåven Kunstsenter stod ferdig var Marit Knarud en av de første kunstnerne som fikk atelier her. Atelieret har gitt henne en stabilitet og en jevnere produksjon, med et travelt familieliv er det godt å komme til et rom og et miljø som bare handler om å skape.

Da jeg var liten satt vi alle rundt bordet og tegnet, alle var kreative på sin måte og moren min hadde en enorm vev som opptok halve kjøkkenet. Vi ungene hadde mye frihet og tumleplass, det var ingen som gjemte hammer og sag.

Knarud liker å arbeide med de evige spørsmålene, og dras mot det opprinnelige, det naturlige og åndelige i mennesket. Hun arbeider abstrakt med farger, og opplever at det forsterker eller skaper kontraster, på lik linje med at det vi ofte uttrykker ikke alltid stemmer overens med hva vi føler.

Jeg liker å finne en balanse mellom fargene. Etterhvert kan personer komme krypende inn i maleriet, fantasifigurer som avatarer for en sinnsstemning eller følelse.

Vinteren 2019 kom et nytt prosjekt inn i Marits og familiens liv; et stort gammelt sveitserhus i Gran ble deres og hun fikk plass til atelier hjemme i eget hus.

Frøydis Helene Frøsaker

«skape uro»

Jeg bruker skogen som kilde til arbeidene mine, enten i form av tegning, installasjon eller video. Skogen er et sted hvor tid og rom oppheves, et sted hvor myter lever, overtro, farer, men også beskyttelse. Den er vår nærmeste kilde til naturopplevelser, men også et barometer på hvordan det står til med naturen.

Et rom under jorden. Et vindu ut mot det karakteristiske landskapet, som nesten vipper over, bølger mot nord. Innenfor er veggene dekket av sort kull på hvitt papir. En stol midt på gulvet. Nesten ingenting annet.

Frøydis Helene Frøsaker er oppvokst på Gjøvik, hvor hun bor også i dag. Hun er utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen, avdeling Vestlandets kunstakademi, og har i tiden etter det laget kunstneriske arbeider i ulike medier, hovedsakelig maleri. I tillegg har hun undervist i grunnskole og videregående skole, og underviser nå ved Nansenskolen på Lillehammer. De siste årene har hun fokusert på tegning, og utforsket hvordan tegning kan formidle ulike uttrykk med landskap og natur som tema.

Jeg forsøker å rokke ved et romantiserende bilde av naturen, og heller skape en følelse av uro enn ro. Å vite at selve livsgrunnlaget vårt er truet, fremstår for meg som så sterkt og altoverskyggende at det er vanskelig for meg å la være å bruke dette i arbeidene mine.

Våren 2018 ble Frøydis Frøsaker invitert til å ha en utstilling i Stallgalleriet på Glasslåven, da viste hun store kulltegninger med skogmotiver i en utstilling som fikk tittelen «Woodland». Hun likte seg så godt og hun valgte å leie et arbeidsrom for en periode i 2018 og 2019.

Les mer om Frøydis på hennes nettside.

Karin Fristad

Karin Fristad

Musikalartist og skuespiller Karin Fristad (f. 1982) er fra Lunner og holdt til i Glasslåven i halvannet år fra sommeren 2016. Hun har sin utdanning fra musikalartistlinja ved Bårdar Akademiet. Med blant andre Tor Ingar Jakobsen har hun hatt mange samarbeidsprosjekter innen musikkteater, som «Angrer ingenting» om Edith Piaf, og «Kaffekrus og tusenbein» om Kirsten Langbo. Karin brenner for musikalfaget og har vært engasjert i Musikkteaterforum, hun har produsert egne forestillinger for Den kulturelle spaserstokken og skolesekken og er en av initiativtagerne til nystartede Harestua barne- og ungdomsteater.

Ingrid Stendal

Ingrid Stendal

Nyutdannet fra Kunsthøgskolen i Oslo, kom billedkunstner Ingrid Stendal (fra Langesund, f. 1990) til Glasslåven sommeren 2016. Hun var både engasjert som sommerhjelp i Stallgalleriet i to sommere og hadde atelier her i nesten to år. Ingrid var også engasjert i å organisere residensordningen og ivareta gjestekunstnere, før veien gikk tilbake til Oslo og Porsgrunn.