ULLA-MARI BRANTENBERG

«jeg er i»

Intet er tilfeldig. Et drikkeglass skal holdes i, og gi glede. Jeg går inn i ulike rom i meg og former derfra. Uansett smått eller stort. Det handler om musikk, bevegelse, rytme, sorg og glede. Om livet i seg selv. Det er dagene mine jeg former fra.

Akkurat denne dagen dekker flere lag snø landskapet rundt Granavollen. Himmelen er lett grålig med kutt av blått. En stalldør i dyprødt treverk står åpen, og bak en glassvegg ses deler av Ulla-Maris verksted. På innsiden er det varmt og behagelig. Ved en vegg fylt opp av beholdere med fargepigmenter, sitter en av Norges mest anerkjente glasskunstnere og skriver. Noe hun gjør så ofte hun kan, i tillegg til å skisse og planlegge nye glass.

Ulla-Mari Brantenberg er født i Porsgrunn, men utdannet seg i Oslo, København og Sverige. Hun er særlig kjent for sine frihånds drikkeglass, fat og skåler, og hennes arbeider befinner  seg i museer og hos samlere over store deler av verden. Brantenberg har holdt separatutstillinger og deltatt i kollektivutstillinger ved en rekke gallerier i inn- og utland, og står bak utsmykninger ved flere institusjoner og offentlige bygg i Norge. Sommeren 2020 skaper hun en omfattende glassutstilling i hele Glasslåven – en utstilling hun ønsker skal vise uventede sider av glassets mange muligheter. Sammen med smykkekunst av Toril Bjorg vil dette bli en historisk utstilling på Glasslåven av to av landets mest erfarne kunsthåndverkere.

I 1978 etablerte Ulla-Mari Brantenberg Norges første studio-glasshytte på Frysja i Oslo, sammen med glasskunstner Karen Klim. Her delte hun verkstedet med andre, og det var bare noen perioder av gangen hun kunne være der alene. Her på Glasslåven er alt hennes, og hun føler seg dypt takknemlig. Her er hun også med på å løfte et sted sammen med mange forskjellige kunstnere og blir utfordret på nye måter. Hun må bruke andre deler av seg selv for å bevare gleden ved å skape og det som betyr noe for henne, noe hun opplever som sunt. Hun inspireres av lyset, som forandrer seg hele tiden. Av klangen i musikk. Eller av mennesker.

Jeg ser så mye. Og det jeg ser kan plutselig fortone seg som en eksplosjon av nyanser. Det kan være starten på noe, som vokser videre ut i en form av glass. Eller ord. Siden jeg var liten har jeg elsket å glo på mennesker. Det er som om jeg vet hva de snakker om og tenker, ved å se på kroppen og holdningen. Mennesker er så spennende.