Mercedes Cachago

«å gråte et liv med glede»

Jeg er glad i livet mitt. Livsenergien kan jeg få fra et menneske jeg tenker på, en katt jeg ser, en maur på et blad. Alle disse små øyeblikkene har stor betydning for meg, og de vil jeg få frem i maleriene mine.

Rommet er stort og lyst. Små og mellomstore malerier henger rundt omkring på veggene. I dem finnes små, fargerike detaljer i store naturlandskap, som på samme tid er gjenkjennelige og ugjenkjennelige.

Mercedes Cachago Lokrheim ble født i La Merced, et lite tettsted utenfor hovedstaden Quito i Ecuador. Hun vokste opp i en katolsk familie med flere brødre, og de levde relativt godt. Men da hun var 3 år gammel døde faren i en ulykke, og etter det fikk familien det tøft. Hun fikk tidlig kjenne urettferdighet på kroppen, og naturen ble et svært viktig fristed for henne i oppveksten.

For meg er naturen det ærligste stedet. I naturen lærer jeg meg å se, og jeg finner styrke og glede. Der er alt vakkert.

Fra hun var 15 til rundt 18 år gammel, bodde og arbeidet hun hos en misjonærgruppe i Amazonas. De drev et rehabiliteringssenter for unge mennesker fra byen som hadde det vanskelig. De lokale indianere hjalp ungdommene til å finne veien inn og ut av jungelen. Uten deres hjelp var det ikke mulig.

Indianerne lærte oss å bygge hytter, og av dem lærte jeg også at vi ikke trenger mye for å ha det bra. Men indianerne ble behandlet dårlig. De ble lurt og misbrukt av folk utenfra på jakt etter olje og andre naturressurser. Det gjorde meg sint.

Urettferdigheten hun så og opplevde rundt seg, har preget henne sterkt og er en viktig drivkraft også i dag når hun arbeider med kunsten sin. Forbruk av penger og ressurser er et tema hun er opptatt av, og hun ønsker å skape debatt rundt dette gjennom maleriene sine.

Vi mennesker ødelegger jorda litt og litt, og jeg ønsker å få folk til å se det og endre seg. Jeg vil fortelle en historie gjennom bildene mine, som jeg håper kan berøre de som ser dem.

Mercedes møtte sin norske mann i 2000, og fra 2001 har hun bodd sammen med ham og sine to sønner på Jaren. Hun flyttet inn på Glasslåven da den åpnet i 2016 og elsker å være her.

Når jeg kommer hit, gjør jeg alltid mitt beste og prøve å skape noe som jeg føler er bra. Når jeg ser på et hvitt lerret, tenker jeg ofte på hva jeg kan gi til det. Da kjenner jeg en energi, en spesiell kraft, og noen ganger gråter jeg. Det er som om jeg gråter mitt eget liv. Med glede.