Se Innlandet fylkesbiblioteks video med Leif, i forfattermøteserien.

Leif Høghaug

«fold på fold på fold. kræsj»

Når jeg skriver insisterer jeg på at diktning er viktig. Jeg har et behov for å si noe om det som ikke blir sagt, finne muligheter, noe vi ikke legger merke til. Jeg stiller ofte spørsmål og undrer meg over tilværelsen.

Opp trappa og til høyre, helt innerst. Innenfor døra, et vindu på veggen med utsikt mot kirkene. Og inn gjennom det faller lysstrimer. De finner rommet med bøkene. Overalt er det bøker. Å skrive er også å lese. Det er sikkert.

Leif Høghaug vokste opp i Tingelstad på Hadeland. Han fikk sitt første dikt på trykk i Vinduet som 17-åring, og siden det har han skrevet, prøvet og feilet etter mottoet try again, fail again, fail better.  Han flyttet til Oslo etter endt videregående for å studere litteratur på universitetet. Fra han var 22 år gammel jobbet han som litteraturkritiker, og har også vært forlagsredaktør. Det er først i de siste årene han har arbeidet mest med egen skriving. Tre diktsamlinger og en roman, Kælven (2019), skrevet på hadelandsk er kommet ut til nå.

Høghaug beskriver seg selv som et barokt menneske med sans for detaljer. Lag på lag, fold på fold, bøker på bøker. I perioder leser han mye filosofi og poesi, en kombinasjon han finner interessant.

Jeg synes de store spørsmålene i filosofien er relevante for litteraturen. Men det er en konflikt her, da diktning er et filosofisk problem i seg selv; diktningen kommer med en annen innsikt enn det som skaper ro og orden. Filosofien insisterer på at det er den som definerer sannheten. Dikterne kommer med en annen sannhet, og så blir det kræsj. Dette kræsjet synes jeg er veldig spennende, og jeg forsøker å være i begge. Jeg liker det. For meg er diktning ettertanke. En tenkning som går saktere.

Høghaug forsøker å utforske språk på alle mulige måter og opplever norsk som en gullgruve på grunn av alle dialektene. Han holder for tiden på med en gjendiktning av James Joyces Finnegans Wake, et verk som blir sett på som komplisert og tidvis uforståelig.

I Finnegans Wake blir fallet tematisert. Ramle over ende, reise seg opp, ramle igjen, reise seg opp, ramle igjen. Joyce gjør dette språklig, han skriver fallet. Jeg så tidlig at nynorsk iblanda dialekter ville fungere bedre enn bokmål her, det er mer fleksibelt og smidig. Fantastisk spennende å jobbe med! 

For noen år siden flyttet han med kone og sønn til Hadeland, til småbruket Høghaug, farens barndomshjem. I november 2016 fikk han et arbeidsrom på Glasslåven, og kjenner at han har kommet tilbake til et sted som har stor betydning for ham.

Jeg opplever samtiden vår som en unntakstilstand, og da må vi ha tro på kunsten. Det er så viktig. Jeg prøver selv å være i det som føles sant og riktig, være optimistisk tross alt, og stå for det jeg tror på. Her på låven er det dedikerte folk som alle skaper noe. Det synes jeg er fint å være en del av, dette kollektivet av skapende.