Katrine Kildal

“la den lange tiden få plass”

Å komme inn i et arbeidsrom der en vev er hjertet, er som å hensettes til en annen tid; en tid hvor alt gikk saktere, lyder var dempet og farger blekere. For Katrine Kildal er den sakte prosessen ved vevingen både fin og frustrerende.

Jeg prøver mer enn tidligere å la den lange tiden få plass. Mye kan skje underveis og jeg vil helst ikke la tvilen få tak. Jeg vil heller kjempe med enn mot.

Kildal er opptatt av selve veveprosessen og materialet, hvordan veven binder ulike retninger og fibre sammen i langsomt tempo. Som at små forandringer kan gi store forskjeller i det visuelle resultatet, eller det hun trodde skulle virke storslagent i veven, omtrent ikke synes.

Kildal er også fascinert av vevens rolle i historien og i samtidskulturen.

Veldig mange av tekstilene vi omgir oss med er vevd. Å veve både er og har vært et helt nødvendig og grunnleggende håndverk, men har blitt tillagt ulik verdi opp gjennom historien.

Hun beskriver vevingens paradoks i et kjønnsperspektiv, hvor tekstiler produsert av menn i industrien ble tillagt stor verdi, mens hjemmeveving – det mer private – tradisjonelt har hatt mindre verdi. Men, i senere tid har det skjedd et skifte.

Jeg synes det er interessant med vår fornyede bevissthet rundt tekstil, og at det igjen henger sammen med endrede livsverdier. Vev er igjen blitt moderne og aktuelt.

I en lengre periode oppsto et behov for å komme bort fra veven, og få en pause. Da jobbet Kildal med analogt foto. Men praktiske årsaker, og et savn, har ført henne tilbake til utgangspunktet.

Vev er som livet: Aldri sort/hvitt, fullt av nyanser, og ofte mer grumsete enn det man først skulle tro.