Gunnar Kopperud

«det er nå»

Jeg regner meg som en håndverker, ikke kunstner, og drives av det håndverkere drives av; kjærligheten til det jeg gjør. Å se at jeg klarer å forme et materiale, få det til å virke, det er veldig inspirerende. Det smitter.

Fra rommet i andre etasje ses kulturlandskapet som gir fornemmelse av røtter. Et landskap som har sett likt ut for dem som levde for ett hundre år siden, to hundre år siden, tre hundre år siden. Og så er det alle årstidene, stjernehimmelen.

Gunnar Kopperud er født i Oslo, men har nå vært bosatt på Hadeland i lang tid. Han pensjonerte seg fra arbeidet som lærer ved Brandbu videregående skole for seks år siden, og er nå far, bestefar og forfatter på heltid. Det er dette som er det mest vesentlige i livet hans. Det er nå. Før, det tilbakelagte, er tretti år som utenriksreporter, hovedsakelig i Afrika, men også i Asia, Midtøsten og Kaukasus. Og en magister i filosofi, samt utdannelse i teater og regi fra London og Strasbourg. I 1996 debuterte han som skjønnlitterær forfatter og siden har det blitt elleve bøker og et hørespill.

August 2017 flyttet han inn under skråtaket og ble del av kunstnerfellesskapet på Glasslåven. Hans ellevte bok, «Vi som elsket Afrika», et personlig essay hvor han reflekterer rundt erfaringene sine gjennom arbeidet som reporter i Afrika, ble fullført her.

Etter å ha sittet alene og skrevet i 25 år, sitter jeg nå sammen med andre og skriver, og det er en god følelse. Det er fint å være del av et fellesskap, og det er fint å kunne utveksle tanker og ideer med andre. Og for første gang i livet har jeg takvindu. Nå kan jeg se stjernehimmelen over meg og kjenne moralloven inni meg. På samme tid.